Døgnfluer for sær fisk

Som de aller fleste fluefiskere om vinteren blir også jeg mo i knærne bare ved tanken på en storklekking av døgnfluer. Hva er vel bedre enn å rusle ned til en elv og oppdage at det klekker små seil over hele kulpen? Antakeligvis ingenting, ihvertfall ikke hvis noen av dem attpå til forsvinner ned i dypet med unaturlig store ringvirkninger på vannflata.

Like stor som gleden over slikt, er frustrasjonen over ventetiden om vinteren. Det er bare diskusjonsforum for fluefiskere, fluefiskevideoer og fluebinding som kan dempe noe på denne feberen for oss såkalte ”fiskesyke gærninger”. Jeg velger å kalle oss for ”pasienter”. Det eneste omgivelsene kan gjøre for oss er å sørge for at vi har det bra. Sykdommen er uhelbredelig, og ikke ønsker vi å bli kurert heller. Fluebinding kan altså regnes som febernedsettende medisin. Den som har tatt riktig medisin om vinteren har best utgangspunkt for suksess til sommeren. For meg er det god medisin å binde en type døgnflueimitasjoner (duns) som jeg kaller karikaturer. Disse er ikke er eksakte kopier av døgnfluer, men særtrekkene til de forskjellige fluene fremheves. Det er ikke sikkert alle fluefiskere får samme effekt som meg, men jeg vil her presentere mine tanker rundt detaljene ved disse fluene:

 

Døgnfluene mine


Ephemerella auriivillii krok 12-14



Leptophlebia Marginata Sightwing krok 12-14


Baetis Rhodani krok krok 14-16

Til vanlige fallskjermhacklede fluer  bruker du en krok med forholdsvis kort lengde på skaftet (leggen). Dette gir meg muligheten til lure fisken til å tro at flua står med rumpa til værs, som originalen ofte gjør. Dessuten balanserer den flua bedre og krokingsprosenten vil økes i og med at du kan bruke en litt større krok.
Til tradisjonelt hacklede (fronthackle) fluer velger du å bruke en krok med litt lengde på skaftet (leggen). Det gir meg muligheten til å lage fluer på mindre krokstørrelse med samme lengde på kroppen. Flua blir lettere og kroppen kommer tydeligere frem. Ettersom du bruker denne typen fluer på dager hvor fluene tørker fort, og dermed står høyere på vannet, så er vekten viktig. Ulempen er at krokingsevnen blir noe dårligere. Derfor bruker du denne typen fluer så sjelden som mulig. Men må man, så må man. ”No hackle” bruker du stort sett bare i de aller minste størrelsene. Grunnen til dette er at de ekte fluene står høyere på vannet enn det man kan få til med en slik flue. Avtrykket blir noe tungt og kraftig ved klarvær. I regnvær derimot fungerer de noen ganger meget godt opp til krokstørrelse 14.



 

Kropp

Det er liten vits i binde en døgnflue uten å tenke på hvilket avtrykk de ekte fluene gir på vannhinna. Døgnfluer er slik konstruert at som regel er en god del av kroppen i kontakt med vannet når de står og tørker. I noen få tilfeller hvor de tørker fort, kan de også løfte hele kroppen og haletrådene ut av vannet. Jeg har erfart at i de tilfellene hvor de står så høyt at det kun er bena som er i kontakt med vannet, bryr fisken seg lite om fluene. Risikoen for at flua skal lette og at all energi som brukes i forsøket på å ta den er bortkastet, fører som regel til at fisken heller venter på neste flue. Derfor lager jeg kun duns som har fra 3/5 til full kroppslengde. Det gir også flua mer stabilitet og den vil virke lettere å ta for fisken. I noen tilfeller er det faktisk akkurat lengre kropp som skal til for å få fisken til å ta din flue. Den er ”tryggere” å ta liksom. Men noen ganger er det ingen vei utenom og man må gjøre noen grep for å få flua litt opp fra vannet. Det har mer med hvordan man lager hacklet å gjøre, så det vil jeg beskrive senere.

Tykkelsen på kroppen kan i enkelte tilfeller være ganske så avgjørende for utfallet. Spesielt Ephemerella Ignita, Siphlonorus Lacustris og Leptophlebia Vespertina forsøker jeg å lage så tynne som mulig. Det pussige er at Ignita, i motsetning til de andre to, har forholdsvis tykk kropp. Likevel er det få ganger hvor det betaler seg å lage imitasjonen av denne døgnflua med samme tykkelse som originalen. Grunnen til dette er nok dels at den ekte flua som regel står høyt på vannet og dels at den har en ganske markant rustyfarget stripe langs undersiden. Dersom jeg fisker på dager med litt bris og/eller på steder hvor det renner svært sakte, ribbe flua med tynn flat tinsel av pearl. Dette gir inntrykk av at min imitasjon står høyere på vannet enn den faktisk gjør. Uansett lager døgnflueimitasjoner med tykk kropp. Min mening er at det er her det syndes oftest ved bindestikka.

Farger på døgnflueimitasjoner har, fått alt for lite oppmerksomhet.
Av kroppsmaterialer som finnes på markedet er det Superfine-dubbingen som har blitt min favoritt. Den er lett å blande i kaffekvern og ”rufses” mindre enn mange andre materialer når du har brukt flua en stund. Dessuten tar den til seg og holder på impregnering på en utmerket måte. For meg er det også viktig at dubbingen kommer i klare farger slik at du lettere kan justere blandingen til å bli slik du vil ha den. Selvfølgelig hadde det vært bedre å kunne bruke et glattere og mer naturtro materiale, har så langt ikke kommet over noe som flyter godt nok.

 

 

 

 


Ephemerella ignita krok 14-16

 

 

 

 


Ephemera vulgata 10-12
med forlenget kropp

 

 

 

 


Heptagenia sulphurea krok 12-14

   

Forlenget kropp (ferdigkropper)

Ferdigkropper har mange fordeler.  Da får du ”gjemt” unna kroken ved å bruke en mindre krokstørrelse. Flua blir sterk, svært naturtro og flyter godt. Men den aller største fordelen med denne typen kropp er hastigheten ved bindestikka.

Vinge

Det finnes mye som kan brukes til vinger, bruker du polygarn. Dette er enkelt å bruke og tørker fort. Bakdelen er at det er vanskelig å få tak i ”riktige” farger. Polygarn har også en tendens til å miste formen ganske fort. Med bedre tid bruker du CDC selv om det krever en del ekstra arbeid og da spesielt når man har fått en fisk. CDC-vinger blir ofte noe klinete av slim og det blir både vasking og bruk av Amadou før du er klar igjen. Men har du først fått en fisk så tar du mer enn gjerne den jobben.

Hackle

Et godt døgnfluehackle er avgjørende for utfallet av fluas flyteevne og måten den står på. 3 forskjellige versjoner av samme flue – en med fallskjermhackle, en med tradisjonelt hackle og en såkalt ”no-hackle”. Til de to første bruker du to forskjellige partier av hanenakkefjær. Nakker av beste kvalitet har lange fjær med korte nok fibre og gir meg muligheten til å variere ganske mye. Har man ikke slike fjær for hånden kan man isteden bruke fjær fra nakker av to forskjellige kvaliteter. No-hackle, som er den siste varianten, er jo ikke noe problem i så måte – null hackle!
Fallskjermflua som har hacklet surret rundt vingen og på oversiden av kroppen trenger stive hacklefibre for at flua ikke skal sitte for dypt. Det er her de stiveste fibrene befinner seg. Når du binder inn et fallskjermhackle lager du først en stamme på 1,5mm oppover vingen med bindetråden slik at du har et fastere område å surre hacklet rundt. Du tar første tørn på midten av denne stammen og legger hver tørn under den forrige. På denne måten får du fibrene til å legge seg slik at de underste peker litt ned. Det får flua til å stå noe stødigere og høyere. Hvis noen fibre stikker for langt ned, klipper du vekk disse. De vil bare punktere vannhinna likevel. Det fører igjen til at flua enten velter og/eller virker helt ulik de ekte insektene.
Tradisjonelt hackle, noen vil kalle det fronthackle, er godt egnet til å løfte deler av flua opp fra vannet. Det har sine fordeler ved fiske på dager hvor de klekkende fluene tørker fort (soldager med en liten bris) eller på helt glatte strømpartier. Ulempen er at denne typen hackle gjør flua noe ustabil. I tillegg er faren for punktering av vannhinna, med påfølgende velt av flua, høyst aktuelt. For å gjøre dette problemet så lite som mulig bruker du fibre lenger ned på hacklefjæra når du lager denne typen flue. Der er fibrene mykere og bøyer seg lettere ut til siden når flua lander på vannet. Med andre ord mindre fare for punktering. For å få flua mer stabil og minske faren for velt, klipper du vekk fibrene under flua. Du forsøker å holde en vinkel på 110-130 grader hvor det ikke er fibre. Kroker bedre gjør de også, siden krokspissen blir mindre beskyttet.
”No-hackle” er en type flue du sjelden bruker i større utgave enn i krokstørrelse 18. Grunnen er rett og slett at de sitter for dypt på vannet. Selvsagt finnes det tilfeller hvor det faktisk kan være en fordel, men det er ikke så ofte. Et sted hvor det kan være en fordel med en slik døgnflue i større utgave er i skikkelig urolig strøm. Da kommer fluas silhuett bedre frem og fisken får lettere øye på den. Her har fisken også dårligere tid til å studere flua og det er mindre sjanse for den forkaster kopien. Denne typen fluer har også den store fordelen at de svært sjeldent velter over på siden. De minste døgnfluene (22-28) lager du bare som no-hackle. I størrelse 18-20 lager du like mange av hver versjon.