Døgnfluer for sær fisk
|
 |
|
Som de aller fleste fluefiskere om vinteren blir
også jeg mo i knærne bare ved tanken på en
storklekking av døgnfluer. Hva er vel bedre enn å
rusle ned til en elv og oppdage at det klekker små
seil over hele kulpen? Antakeligvis ingenting,
ihvertfall ikke hvis noen av dem attpå til
forsvinner ned i dypet med unaturlig store
ringvirkninger på vannflata.
Like stor som gleden over slikt, er frustrasjonen
over ventetiden om vinteren. Det er bare
diskusjonsforum for fluefiskere, fluefiskevideoer og
fluebinding som kan dempe noe på denne feberen for
oss såkalte ”fiskesyke gærninger”. Jeg velger å
kalle oss for ”pasienter”. Det eneste omgivelsene
kan gjøre for oss er å sørge for at vi har det bra.
Sykdommen er uhelbredelig, og ikke ønsker vi å bli
kurert heller. Fluebinding kan altså regnes som
febernedsettende medisin. Den som har tatt riktig
medisin om vinteren har best utgangspunkt for
suksess til sommeren. For meg er det god medisin å
binde en type døgnflueimitasjoner (duns) som jeg
kaller karikaturer. Disse er ikke er eksakte kopier
av døgnfluer, men særtrekkene til de forskjellige
fluene fremheves. Det er ikke sikkert alle
fluefiskere får samme effekt som meg, men jeg vil
her presentere mine tanker rundt detaljene ved disse
fluene:
|
Døgnfluene mine

Ephemerella auriivillii
krok 12-14
Leptophlebia Marginata
Sightwing krok 12-14

Baetis Rhodani krok
krok 14-16
|
|
|
Til vanlige fallskjermhacklede fluer
bruker du en krok med forholdsvis kort lengde på skaftet
(leggen). Dette gir meg muligheten til lure fisken til å
tro at flua står med rumpa til værs, som originalen ofte
gjør. Dessuten balanserer den flua bedre og
krokingsprosenten vil økes i og med at du kan bruke en
litt større krok.
Til tradisjonelt hacklede (fronthackle) fluer velger du
å bruke en krok med litt lengde på skaftet (leggen). Det
gir meg muligheten til å lage fluer på mindre
krokstørrelse med samme lengde på kroppen. Flua blir
lettere og kroppen kommer tydeligere frem. Ettersom du
bruker denne typen fluer på dager hvor fluene tørker
fort, og dermed står høyere på vannet, så er vekten
viktig. Ulempen er at krokingsevnen blir noe dårligere.
Derfor bruker du denne typen fluer så sjelden som
mulig. Men må man, så må man. ”No hackle” bruker du
stort sett bare i de aller minste størrelsene. Grunnen
til dette er at de ekte fluene står høyere på vannet enn
det man kan få til med en slik flue. Avtrykket blir noe
tungt og kraftig ved klarvær. I regnvær derimot fungerer
de noen ganger meget godt opp til krokstørrelse 14.
|
|
|
|
|
|
|
Kropp
Det er liten vits i binde en døgnflue uten å tenke på
hvilket avtrykk de ekte fluene gir på vannhinna. Døgnfluer er
slik konstruert at som regel er en god del av kroppen i kontakt
med vannet når de står og tørker. I noen få tilfeller hvor de
tørker fort, kan de også løfte hele kroppen og haletrådene ut av
vannet. Jeg har erfart at i de tilfellene hvor de står så høyt
at det kun er bena som er i kontakt med vannet, bryr fisken seg
lite om fluene. Risikoen for at flua skal lette og at all energi
som brukes i forsøket på å ta den er bortkastet, fører som regel
til at fisken heller venter på neste flue. Derfor lager jeg kun
duns som har fra 3/5 til full kroppslengde. Det gir også flua
mer stabilitet og den vil virke lettere å ta for fisken. I noen
tilfeller er det faktisk akkurat lengre kropp som skal til for å
få fisken til å ta din flue. Den er ”tryggere” å ta liksom. Men
noen ganger er det ingen vei utenom og man må gjøre noen grep
for å få flua litt opp fra vannet. Det har mer med hvordan man
lager hacklet å gjøre, så det vil jeg beskrive senere.
Tykkelsen på kroppen kan i enkelte tilfeller være ganske så
avgjørende for utfallet. Spesielt Ephemerella Ignita,
Siphlonorus Lacustris og Leptophlebia Vespertina forsøker jeg å
lage så tynne som mulig. Det pussige er at Ignita, i motsetning
til de andre to, har forholdsvis tykk kropp. Likevel er det få
ganger hvor det betaler seg å lage imitasjonen av denne døgnflua
med samme tykkelse som originalen. Grunnen til dette er nok dels
at den ekte flua som regel står høyt på vannet og dels at den
har en ganske markant rustyfarget stripe langs undersiden.
Dersom jeg fisker på dager med litt bris og/eller på steder hvor
det renner svært sakte, ribbe flua med tynn flat tinsel av pearl. Dette gir inntrykk av at min imitasjon står
høyere på vannet enn den faktisk gjør. Uansett lager døgnflueimitasjoner med tykk kropp. Min mening er at det
er her det syndes oftest ved bindestikka.
Farger på døgnflueimitasjoner har, fått alt for lite
oppmerksomhet.
Av kroppsmaterialer som finnes på markedet er det
Superfine-dubbingen som har blitt min favoritt. Den er lett å
blande i kaffekvern og ”rufses” mindre enn mange andre
materialer når du har brukt flua en stund. Dessuten tar den til
seg og holder på impregnering på en utmerket måte. For meg er
det også viktig at dubbingen kommer i klare farger slik at du
lettere kan justere blandingen til å bli slik du vil ha den.
Selvfølgelig hadde det vært bedre å kunne bruke et glattere og
mer naturtro materiale, har så langt ikke kommet over
noe som flyter godt nok.
|

Ephemerella ignita krok 14-16

Ephemera vulgata 10-12
med forlenget kropp

Heptagenia sulphurea krok 12-14
|
| |
|
|
Forlenget kropp (ferdigkropper)
Ferdigkropper har mange fordeler. Da får du ”gjemt” unna
kroken ved å bruke en mindre krokstørrelse. Flua blir sterk,
svært naturtro og flyter godt. Men den aller største fordelen
med denne typen kropp er hastigheten ved bindestikka.
Vinge
Det finnes mye som kan brukes til vinger, bruker du polygarn. Dette er
enkelt å bruke og tørker fort. Bakdelen er at det er vanskelig å
få tak i ”riktige” farger. Polygarn har også en tendens til å
miste formen ganske fort. Med bedre tid bruker du CDC
selv om det krever en del ekstra arbeid og da spesielt når man
har fått en fisk. CDC-vinger blir ofte noe klinete av slim og
det blir både vasking og bruk av Amadou før du er klar igjen.
Men har du først fått en fisk så tar du mer enn gjerne den
jobben.

Hackle
Et godt døgnfluehackle er avgjørende for utfallet av fluas
flyteevne og måten den står på. 3 forskjellige
versjoner av samme flue – en med fallskjermhackle, en med
tradisjonelt hackle og en såkalt ”no-hackle”. Til de to første
bruker du to forskjellige partier av hanenakkefjær. Nakker av
beste kvalitet har lange fjær med korte nok fibre og gir meg
muligheten til å variere ganske mye. Har man ikke slike fjær for
hånden kan man isteden bruke fjær fra nakker av to forskjellige
kvaliteter. No-hackle, som er den siste varianten, er jo ikke
noe problem i så måte – null hackle!
Fallskjermflua som har hacklet surret rundt vingen og på
oversiden av kroppen trenger stive hacklefibre for at flua ikke
skal sitte for dypt. Det er her de stiveste fibrene befinner
seg. Når du binder inn et fallskjermhackle lager du først en
stamme på 1,5mm oppover vingen med bindetråden slik at du har
et fastere område å surre hacklet rundt. Du tar første tørn på
midten av denne stammen og legger hver tørn under den forrige.
På denne måten får du fibrene til å legge seg slik at de
underste peker litt ned. Det får flua til å stå noe stødigere og
høyere. Hvis noen fibre stikker for langt ned, klipper du vekk
disse. De vil bare punktere vannhinna likevel. Det fører igjen
til at flua enten velter og/eller virker helt ulik de ekte
insektene.
Tradisjonelt hackle, noen vil kalle det fronthackle, er godt
egnet til å løfte deler av flua opp fra vannet. Det har sine
fordeler ved fiske på dager hvor de klekkende fluene tørker fort
(soldager med en liten bris) eller på helt glatte strømpartier.
Ulempen er at denne typen hackle gjør flua noe ustabil. I
tillegg er faren for punktering av vannhinna, med påfølgende
velt av flua, høyst aktuelt. For å gjøre dette problemet så lite
som mulig bruker du fibre lenger ned på hacklefjæra når du
lager denne typen flue. Der er fibrene mykere og bøyer seg
lettere ut til siden når flua lander på vannet. Med andre ord
mindre fare for punktering. For å få flua mer stabil og minske
faren for velt, klipper du vekk fibrene under flua. Du
forsøker å holde en vinkel på 110-130 grader hvor det ikke er
fibre. Kroker bedre gjør de også, siden krokspissen blir mindre
beskyttet.
”No-hackle” er en type flue du sjelden bruker i større utgave
enn i krokstørrelse 18. Grunnen er rett og slett at de sitter
for dypt på vannet. Selvsagt finnes det tilfeller hvor det
faktisk kan være en fordel, men det er ikke så ofte. Et sted
hvor det kan være en fordel med en slik døgnflue i større utgave
er i skikkelig urolig strøm. Da kommer fluas silhuett bedre frem
og fisken får lettere øye på den. Her har fisken også dårligere
tid til å studere flua og det er mindre sjanse for den forkaster
kopien. Denne typen fluer har også den store fordelen at de
svært sjeldent velter over på siden. De minste døgnfluene
(22-28) lager du bare som no-hackle. I størrelse 18-20 lager
du like mange av hver versjon.
|
|